Femundløpet 2015

Årets Femundløp var av et annet kaliber. Det kan man trygt si! Og det er nok et som vil bli husket i lang lang tid. Men det var også et viktig løp, hvor samhold og kommunikasjon ble testet til det ytterste.

Som i fjor, var jeg også fotograf for årets Femundløp. Desverre ble løpet avlyst på grunn av stormen "Ole", og det var det god grunn til.

Vi ankom torsdag morgen og alt var som vanlig. Bort til kontorene for å hente pressepass og alt som skal til for tiden fremover. Må jo si at vi gledet oss som vanlig, over å tilbringe lange kalde netter blant hunder og kjørere, og et meget bra team! Lite søvn, kulde og hektiske timeplaner er det man lever for under løpet. Og det er ikke annet enn herlig når det først står på!

Fredag morgen startet F600 og Junior ut fra Røros. Da var det bare å sette seg ut i løypa for å fotografere alle som passerte, og ønske dem lykke til på veien ut i villmarken. Innom kontoret en tur til før det bar videre utover til Femunden for å rekke noen kjørere ute på vannet der. Og noen bilder ble det jo før kvelden kom snikende innpå oss, og vi måtte dra videre tilbake til Røros en tur, for så å peke oss inn mot Tufsingdalen. Før det så bar videre for å ta imot kjørere på Drevsjø. Der var vi i et par timer før vi kjørte videre til Søvollen, etter særdeles lite søvn. Godt man er to i bilen som har like dårlig humor!

På Søvollen sov vi et par timer i bilen, før vi tok en liten fotorunde, før det igjen bar videre. Man er aldri lenge på ett sted når man jobber for løpet, det kan jeg love deg.

Stormen startet ordentlig på lørdag formiddag, da vi kjørte ut fra Søvollen for å følge Robert Sørlie på vei mot det nye sjekkpunktet Orkelbogen - et såkalt villmarkssjekkpunkt hvor kjørerne blir overlatt mer til seg selv. På vei dit bestemte vi oss for å ta igjen Robert vet et veikryss slik at vi kunne få et par bilder av han i sporet. Stormen var godt på vei og snøføyka fløy rundt oss da vi parkerte bilen et lite stykke unna krysset. Der ventet vi inne i bilen i ca et kvarter før vi bega oss ut i sporet i stormen. Jeg fulgte løypa inn i skogen, ca 70 meter fra veien. Der gravde jeg meg et hull ved siden av løypa og så var det bare å sitte og vente til Sørlie passerte. Noe som tok ca 30 minutter etter at jeg satte meg ned. Han og hundene så greie ut og han hilste pent med et "hei heeei" idét han passerte meg. Ikke mye tid til å avveklse så mange ord før det bar videre oppover fjellet for hans del, mens jeg karret meg tilbake til veien i dypsnø og blest.

Orkelbogen neste! På veien skiftet været noe voldsomt, fra sol og blå himmel til kraftig vind og snøføyk hvor sikten ikke var mer enn to meter foran bilen. Det var totalt kaos på veiene og et titalls biler havnet i grøften omtrent hele tiden. Desverre var det så dårlig vær da vi ankom at vi brukte over en time på parkeringsplassen hvor vi ventet på brøytebil og hjalp andre som hadde kjørt seg fast i nysnø. Da vi endelig forlot parkeringsplassen blåste det så mye at sikten var lik null. Ikke noen mulighet for å se seg rundt om på det nye sjekkpunktet. Vi kom oss opp til et langhus og en lavvo hvor vi avventet situasjonen.

På storskjerm kunne vi følge kjørerne hele tiden, og vi så at Robert Sørlie og Ralph Johannessen ikke var langt unna. Jeg la merke til at GPS trackeren til Robert ikke rørte seg noe særlig og tenkte at han muligens hadde stoppet pga været. Men disse GPS trackerne kan innimellom vise feil, så vi gikk ut i stormen for å vente på ankomsten likevel. I 40 minutter sto vi der før vi ga oss. Og rett hadde vi. Robert hadde blitt værfast 5-7 km unna sjekkpunktet. Tett fulgt av Ralph som også måtte slå seg ned ikke langt unna.

Da var det bare å vente. Da vi satt inne i langhuset i påvente av situasjonen ble vi hele tiden oppdatert med hvordan ting lå an. Vi fant ut at Juniorkjørere var savnet på fjellet, noen andre kjørere var også savnet i uværet. Jeg forventet å få beskjed om at løpet var avlyst før vi gikk og la oss men den gang ei. Så vi satt oppe og hørte på informasjonen vi fikk, mens vinden reiv og slet i trærne utenfor.

Etter noen timer gikk vi å la oss i kjørerlavvoen, hvor det faktisk var greit med varme. Der sovnet vi etterhvert til vindens melodi. For deretter å bli vekt ca 5 timer senere av en mann som kom for å informere oss om at løpet var avlyst. Man trodde nesten man lå å drømte der man fikk beskjeden, men slik var det desverre ikke.

Løpet har vært hardt for alle, ikke bare kjørere ute i løypa. Letemannskap, frivillige og scootermenn fortjener all den rosen de kan få for hardt arbeid. Man kan alltids diskutere det faktum at det kanskje ikke var så lurt å la juniorer kjøre ut fra første sjekkpunkt, eller om løpet burde blitt avlyst tidligere. Men det gagner ingen. Det eneste man må tenke på er at alle gjorde jobben sin så best de kunne, og alle kom fra det hele i god behold!

I tillegg må man ikke glemme at alle hundekjørere, både juniorer og erfarne, vet alle hva risikoen innebærer når de begir seg ut i et langdistanseløp. De er godt forberedt og har mye erfaring bak seg, i tillegg til at de tar alle forhåndsregler før de kjører ut. De gjør alltid beslutninger ute i løypa, som skal gagne både de og hundene de kjører med.

Med det er jeg glad for at alle kom seg trygt ned fra fjell og fra løyper. Synd at løpet ble såpass kort, men man må prioritere sikkerhet når det gjelder slikt.


Jeg kommer tilbake neste år, og håper på bedre lykke da! Jeg fikk tross alt ikke tatt så mange bilder som jeg ville, hehe!
























































































































































 

Én kommentar

paaturmedhund.blogg.no

09.02.2015 kl.19:13

Veldig interessant å lese! Og det var mange fine bilder :)

Skriv en ny kommentar

hits